For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser jeg lys

Av: Erhard Hermansen
09/11-2010

”Kast all deres bekymring på ham for han har omsorg for dere”, skriver Peter. I en morgenandakt i NRK for noen uker siden ble vi minnet om det som ikke kunne skje, men som likevel skjedde! En aprilnatt i 1912 forliste Titanic. Verdens sikreste skip, ble det kalt. De som overlevde katastrofen har i ettertid fortalt hvordan livet og festen om bord fortsatte også etter at skroget var flerret opp. For dette skipet kunne jo ikke synke!


Så lenge som mulig levde en i troen på at alt ville gå bra,- og i restauranten fortsatte orkesteret å spille. De som fikk kastet seg i livbåtene og reddet seg unna kan fortelle at de siste toner de hørte orkesteret spille var den gamle salmen: ”Nearer My God to Thee!” –”Nærmere deg min Gud,- nærmere deg!” Etter det var det slutt.

Mange vet hva det vil si å miste noe som før var kjært. Et menneske som går bort, et arbeid vi ikke lenger mestrer, et ekteskap som gikk i stykker, venner som ble borte.

Som pastor har jeg etter hvert møtt mange mennesker og fått følge dem et lite stykke på veien. Mange har delt med meg hvordan det er å miste noe eller noen. Jeg har fått møte mennesker i møte med døden, som å holde et menneske i hånden i det øyeblikket det trekker det sitt siste pust, eller i møte med pårørende i dagene og ukene etter. Jeg har møtt mennesker som kjente hvordan sider ved livet ble for hardt og vanskelig, om frykten for at ekteskapet skal gå i stykker, eller om ekteskap som har gått i stykker. Jeg har sett hvordan mennesker har måttet gi tapt i forhold til arbeid som før var så kjært for dem.

Når alt blir mørkt og vanskelig trenger vi lys. Når det som før var som en redningsplanke for oss ikke lenger holder trenger vi noe større, noe mer! Da trenger vi Gud!

”Du hørte mine tause skrik” skriver Bjørn Eidsvåg i en av sine flotte sanger. Han hører våre rop selv når ropene er tause. ”Du løftet meg opp av fordervelsens grav og satte mine føtter på fjell” fortsetter salmen ”Du viste meg nåde i stedet for krav. Da fant jeg tilbake til meg selv”. I møte med den allmektige Gud kan jeg finne tilbake til meg selv.

Det handler ikke om å se mennesker i desperasjon gripe etter en tilfeldig redningsplanke. Nei, det handler tvert imot om å se at mennesker kan finne tilbake til noe som har vært der hele tiden. En tro på Gud og på Jesus som kanskje ikke alltid har vært like tydelig uttalt, men som likevel har dannet et trygt fundament under livet.

Titanic vil for all ettertid bli stående som et symbol på det å sette sitt håp til noe som ikke holder hva det lover. Det går an å late som om det som skjer ikke virkelig skjer. Men det går an bare en stund. Til slutt vil jeg komme til et punkt da jeg ikke har noe annet å gripe tak i enn den allmektige Gud, overgitt i hans grenseløse nåde og kjærlighet og utbryte, slik salmen ved reisens slutt lød på Titanic: ”Nærmere deg min Gud, nærmere deg”

Moses fikk i oppdrag å lede Israelsfolket fra slaveriet i Egypt til friheten i det lovede land. Men i landet midt i mellom opplevde Israelsfolket seg sviktet og forlatt. De lengtet tilbake til det som hadde vært og hadde mistet det fremtidige løfte av syne.

De klagde, Moses klagde og Gud hørte deres rop. Er du i et land midt imellom? Du lengter tilbake og har mistet gløden over fremtiden. Gud sørget for dem, Gud sørger for deg. Du har kanskje som Israelsfolket en opplevelse av å være i et slags mellomland, Gud vet det!

I Salme 73 leser vi: ”Men for meg er det godt å være nær Gud. Jeg tar min tilflukt til Herren!” Det er ikke sikkert tapet blir borte, men den som tar sin tilflukt til Herren har lys over livet. David skriver ”For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser jeg lys”.