«Yes we can!»

Av: Erhard Hermansen
26/12-2009

På scenen står det mennesker fra Bangladesh, fra India, fra Afrika og fra Norge. Det er ingen tilfeldige appeller, men et sterkt budskap til verden om å ta ansvar. Gjør vi ikke det vil en klimakatastrofe ramme alle, men først og verst de som idag bidrar minst til katastrofen, de aller fattigste i verden. (Alle bilder: Kjetil Haanes, Sunnmørsposten)


(Foto: Kjetil Haanes, Sunnmørsposten)

Vi er på rådhusplassen i København søndag under FN klimatoppmøte. Tusenvis av mennesker har samlet seg for å være med på overleveringen av over en halv million underskrifter.

Norges bidrag, «Climate justice kampanjen», krever en effektiv stans av den globale oppvarmingen, sikkerhet for de fattige menneskers rett til utvikling og at Norge og den rike delen av verden forplikter seg til å ta kostnadene.


Miljøvernminister Erik Solheim fikk klar melding om å banke igjennom en god klimaavtale. (Foto: Kjetil Haanes, Sunnmørsposten)

Den sørafrikanske fredsprisvinneren Desmond Tutu overrakte de 500.000 underskrifter fra den globale kampanjen «Countdown to CO2penhagen» til FNs klimasjef Yvo de Boer.

Med dypt alvor, og likevel med varme roper Erkebiskop Desmond Tutu «Hallo, rike land, våkn opp! De største klimautslippene kommer fra dere, men klimagjelden er billig å betale, 150 milliarder dollar i året er nok», og folkeskaren stemmer i et samstemt Obama-rop «Yes we can».


(Foto: Kjetil Haanes, Sunnmørsposten)

Erkebiskopen påpekte samtidig at det ikke er nok med en politisk erklæring fra klimaforhandlingene.
- Denne saken har ikke både vinnere og tapere. Hvis vi ikke får på plass en juridisk bindende avtale, vil det være et tap for oss alle, sa han


(Foto: Kjetil Haanes, Sunnmørsposten)

Rett før, ombord på «Pearl of Scandinavia» lød det fra Grimstad Ten Sing, Øyvind «Elg» Elgenes og 1200 deltakere på Kirkens Nødhjelp og Fremtiden i våre henders klimaseilas; «We want climate justice. We want climate justice now!»


(Foto: Kjetil Haanes, Sunnmørsposten)


(Foto: Kjetil Haanes, Sunnmørsposten)

Og der var jeg. Jo, jeg vil vise at jeg bryr meg, ikke minst overfor de mange fattige i verden som lider på grunn av miljøkrisen, men det føles som en altfor sped og liten stemme, men jeg forsøker meg likevel «We want climate justice now», og det oppleves virkelig som om mange små rop tilsammen blir et stort kor.


(Foto: Kjetil Haanes, Sunnmørsposten)

Kan det være sånn i klimaspørsmålet også, at mange små bidrag likevel betyr noe?

Som kirke har vi en hovedoppgave å forkynne evangeliet om at det er frelse i Jesus Kristus og at Jesus en dag skal komme tilbake for å skape en ny himmel og en ny jord. Men betyr ikke at vi ikke skal engasjere oss i klimaspørsmålet. Når Gud sa «Fyll jorden og legg den under dere... og Jesus understreket at «Det dere gjorde mot en av disse mine minste, det gjorde dere mot meg» krever det både sunne holdninger og konkret handling av oss.

Forvalte og ikke hersker, verne og ikke drive rovdrift var Guds befaling.

Kan hver av oss bidra? Jeg tror det. Først og fremst handler det om endrede holdninger. For hvis norske politikere opplever at det norske folk bærer en holdning som sier «Vi kan gjøre noe» vil frimodigheten til å gjøre noe være større. Det trengs en dugnad blant vanlige folk som gir politikerene mot til å handle.

Den tidligere nobels fredsprisvinneren Elie Wiesel har sagt «Kjærlighetens motsetning er ikke hatet, men likegyldigheten». I utredningen «Kirken og klimautfordringen» til synoden i 2008 beskriver utredningskomiteen dette sitatet av Elie Wiesel slik «Han har mottatt Nobels Fredspris for sin kamp for menneskers likeverd og sine advarsler mot ideologier og samfunn som gir rom for undertrykkelse, rasisme og løgn. Når han skal beskrive kampen mot likegyldigheten, tar han utgangspunkt i den bibelske skapelsesfortelling. Gud skapte verden ved å føre den over fra kaos til kosmos. Det skjedde ved at han la visse grunnleggende forskjeller inn i tilværelsen, så som skillet mellom lys og mørke, land og hav, arbeid og hvile, mann og kvinne, mennesker og dyr, mitt og ditt, rett og galt, og sannhet og løgn. For at skaperverket skal være "overmåte godt" for mennesket (1 Mos 1,31), er det om å gjøre at disse grunnleggende forskjellene ikke viskes ut. Skjer det, står menneskeheten i fare for å vende tilbake fra kosmos til kaos. Elie Wiesel, som overlevde utryddelsesleirene Auschwitz og Buchenwald, vet bedre enn de fleste hvordan det går når forskjellen mellom sannhet og løgn blir borte ved at de tillegges lik gyldighet. Det gjelder derfor å ta opp kampen mot at uretten settes i system og får status som rett.


(Foto: Kjetil Haanes, Sunnmørsposten)

Kampen mot likegyldigheten kan og bør også gjelde trusselen om dramatiske klimaendringer som følge av vårt stadig økende forbruk av kull, olje og gass. Hvis vi ikke griper inn i tide og reduserer utslippet av klimagasser, vil ikke jorden være et godt sted å leve for våre barn, barnebarn og oldebarn. Likegyldighet på dette området vil ramme mennesker i alle deler av verden. Det er svik mot kommende slekter å lukke øynene for den overhengende trusselen for at naturen kan bli lagt øde. I denne skjebnetime i menneskehetens historie trenger vi å minne hverandre om at det er utslag av kjærlighet til livet på jorden å bruke energikildene på ansvarlig måte og forhindre en utvikling som forurenser klimaet i den grad at menneskelivet trues. Som kristne har vi et særlig ansvar for å si ja til velsignelsen i skaperverket og nei til likegyldigheten overfor den økende trusselen mot livsmiljøet. I sine praktiske konsekvenser er dette en kjærlighet som koster, og som derfor er dyrebar. Det innebærer at de rike land må være villige til å gå i spissen for en drastisk reduksjon av utslippet av CO2. Det innebærer at vi må stramme inn på vårt forbruk og føre en mer nøysom livsstil».

Å gjøre noe med den overhengende klimatrusselen vil koste, men som Desmond Tutu sa på rådhusplasen «Pengene er der, det handler bare om vilje», og viste til hvordan stater i møte med bankkrisen ikke hadde problemer med å åpne lommeboken.

Kirken må målbære en stemme om etikk og moral og vårt ansvar for de minste, de fattigste, de minst utviklede landene.

Skal de fattige komme ut av fattigdommen må de få bruke mer energi. Da krever det at vi andre, som har mer enn nok, ta regningene ved klimakuttene. Vi trenger derfor å opprettholde bistandene til de minst utviklede landene og selv ta kostnadene ved klimakuttene.

Jeg tror politikerene må sette seg ned og finne ut hva de er enige om og så gjennomføre maksimalt av dette.

Tidligere biskop Odd Bondevik sa ved flere anledninger «Det haster, det koster, det nytter».

verdidebatt.no, avisen Vårt Lands debattside spurte en jounalist på sin blogg «Hvem kan hoppe etter Desmond Tutu? Hvem vil overta stafettpinnen som kirkelig superkjendis?»

En respons på bloggen merket jeg meg; Det stod; «Er miljøet avhengig av kirkelige superkjendiser? Miljøet vi lever i og av er avhengig av en bred folkelig erkjennelse av individuelt ansvar pluss vilje og evne hos våre myndigheter til å legge om kursen i en miljøvennlig retning. Her kan Kirka inspirere, gi håp og styrke ut fra troen på at skaperverket er nettopp det; skapt og villet, og gitt oss til å forvalte - ikke forbruke, ødsle, ødelegge»

Vel hjemme fra klimatoppmøte lå det brev i postkassen. Brevskriveren sier blant annet «Jeg synes det er flott at Frikirken spesielt, men også kristne generelt, engasjerer seg i spørsmål som dreier seg om vår felles fremtid».

Alt for lenge har vi vært tause. Slik vil vi ikke lenger at det skal være. Som kristne er vi forvaltere av Guds skaperverk. Det krever noe av oss!


Pastor Erhard Hermansen hadde følge av rundt 20 andre fra Møre og Romsdal. (Foto: Kjetil Haanes, Sunnmørsposten)