På joggetur blant ortodokse jødar

Av: Administrator
19/10-2009

Torleif Elgvin kjem som gjestetalar til Herøy frikyrkje til helga. Han har budd mange år i Jerusalem, og kjenner godt jødedom både i gamal og ny tid. Vi har bede han om å dele nokre inntrykk frå Israel med lesarane våre.


De siste årene har jeg hver vår bodd noen uker nord i Jerusalem. De fleste dagene arbeider jeg på universitetet eller et katolsk bibelfagssenter. Men et par ganger i uken tar jeg meg tid til en joggetur i en elvedal like ved der jeg bor. Bekken som om vinteren kan begynne her, munner ut i Middelhavet noen mil lenger vest. Ofte får jeg hilse på lokale, israelske rådyr, gjerne på ti-tyve meters hold - og undrer meg over Skaperens vakre håndlag og kunstnerglede.

Like spennende er møtene jeg har fått med ortodokse jøder. Elvedalen krysses nemlig av en gangvei mellom to ultra-ortodokse nabolag, så det hender at jeg løper forbi sortkledde menn med mørk hatt, kvinner med lange skjørt og håret ærbart tildekket - og rikelig med småtasser i samme stil!

En sabbat fikk jeg påpakning av en svartkledd ortodoks herre fordi jeg vanhelliget sabbaten med å løpe, løpeshortsen min avvek også noe fra antrekket hans..

- Jeg er ikke jøde, svarte jeg på hebraisk. Sabbatsbudene gjelder ikke for oss hedninger, det er du vel enig i?

- Da er det greit for meg, svarte han og stoppet opp. Det endte med en fin samtale om religioner, Bibelen og kirkens anti-jødiske arv. Kirkens antisemittiske tradisjon hadde han god greie på, likeså legenden om hvordan rabbineren i Praha engang skapte et jødevennlig troll som beskyttet jødene mot vold og forfølgelse. For ham var legenden sann historie. Men at nytestamentet er en jødisk bok hørte ikke med i hans barnelærdom. Og han undret seg over at en kristen teolog gjennom denne boken hadde lært å elske Israels folk. Vi gikk fra hverandre med et godt håndtrykk og jeg ønsket ham Guds velsignelse.

Slike ultraortodokse lever i sin egen pre-moderne kultur. De er temmelig avsondret fra det sekulære livet i det moderne Israel, de fleste har lite kontakt med verden utenom sitt eget samfunn. Men selv blant dem finner vi 'Nikodemus'er', hemmelige Jesus-troende som ikke har brutt ut av sin gamle forsamling. Som leser nytestamentet i skjul. Noen av dem har funnet sammen i en undergrunnsmenighet - en parallell til smågrupper av 'muslimske Jesus-disipler', slike finnes nemlig også blant palestinere i dette landet.

Er de døpt, disse ortodokse disiplene av 'den jødiske profeten fra Nasaret'? Det jødiske renselsesbadet hører med i deres uke-rytme. Det aner meg at noen slike Nikodemus'er har valgt å gå alene ned i renselsesbadet mens de bekjenner, "Jeg døper meg nå i Jesu Messias navn!" - det hebraiske ordet for dåp har vært brukt om dette renselsesbadet til alle tider.

Etter denne opplevelsen pleide jeg å ta med et hebraisk Matteus-evangelium i baklomma på joggeturene. Kanskje jeg ville treffe min ortodokse samtalepartner igjen, eller komme i prat med noen av hans frender? Flere ganger kom jeg i samtale med ultra-ortodokse ungdommer på vandring eller terrengsykkel gjennom dalen. Og som ikke hadde noe imot å snakke hebraisk med en 'hedning' fra nord: Om Skriftene vi har felles, og hvor vi skiller lag i tro, håp og veiledning.

Torleif Elgvin